Samtykke til å gjøre oss bedre

På denne siden bruker vi informasjonskapsler (cookies) og andre teknologier for å tilby deg så hyggelig brukeropplevelse som mulig. Du kan lese mer om dette under våre personvernvilkår. Ved å klikke på "Godta", samtykker du i bruken av slike teknologier.

Beiarpuls 37 ukrainske flyktninger til bygda

37 ukrainske flyktninger til bygda

Flyktningene fra Ukraina er takknemlige for å være trygge, men kjenner på dårlig samvittighet og stor frykt overfor de som lever med krig i hjemlandet.

– Jenter blir voldtatt, barn dør, byer ødelegges og familier er splitta. Folk lider. Vi er veldig redde for de vi er glade i, oversetter ukrainske Olesia Oleksyuk.

Olesia Oleksyus, Maria Levashova og Victoria Leshchik er tre av kvinnene som har kommet til bygda.

37 flyktninger bosatt til nå

Olesia er en av de ukrainske flyktningene som har kommet til Beiarn. Hun er utdanna frisør og jobbet blant annet med styling i forbindelse med fotograferinger.

Olesia Oleksyuk på jobb i Ukraina. Privat foto.

Uforståelig situasjon

Å måtte flykte fra landet sitt kom som et sjokk på alle. – Vi levde helt vanlige liv i et demokratisk, fritt og velstående land. Nå er så mye ødelagt. Det påvirker hele verden, og alle taper. Hvorfor gjør Russland dette mot oss?

For flyktningene er det viktig å øke bevisstheten om det som skjer i landet. – Det er en terrorstat som nå okkuperer landet vårt, sier de enstemmig.

Noen av byene som er ødelagt var halve Norge i innbyggertall. Det er forferdelig, en tragedie.

– Ingen trodde dette skulle hende, og det blir bare verre og verre. Vi er mye redde. På en måte føler vi oss skyldige siden vi er trygge her. Vi har skyldfølelse for at vi har det godt så vi forsøker å bidra ved å fortelle i sosiale medier om det som faktisk skjer, eller med innsamlinger og annen støtte til de som kjemper for landet eller de som trenger bistand, forteller Olesia.

– Hver dag våkner vi opp og noen vi kjenner har dødd. Det er så mye sorg og lidelse.

Olesia snakker engelsk og oversetter for de andre flyktningene. Å lære noe nytt når tankene ofte går til hjemlandet er ikke enkelt.

Viktig språkopplæring

I lag med mange andre har Olesia begynt på Voksenopplæringa hos Anniken Eide. Læreren har lang erfaring og stortrives med jobben.

– Det har kommet så mange at vi snart har to grupper som får norskopplæring. Målet er å lære språket, men det er også viktig å le og ha det fint i klassen for å glemme situasjonen de er i for ei lita stund, sier Anniken.

Litt latter innimellom alvoret.

Kollektiv oppholdstillatelse

Anniken Eide forteller at ukrainerne har rett til å ta eksamen i norsk etter undervisninga, men at det ikke er en plikt.

– Vi forsøker å gjøre dem best mulig egna til å bli værende her samtidig som vi skal være åpen for at de skal raskt hjem igjen. Dessverre ser jo ikke konflikten ut til å løse seg, tvert imot, sier hun.

Anniken Eide sier vi kommer langt med kroppsspråk og oppfordrer alle i bygda til å forsøke å snakke litt med flyktningene.

Utfordrende dialekt

Læreren smiler når hun beskriver hvor vanskelig det kan være med språk. Særlig dialekt på toppen av bokmålsopplæring.

«Når kommer du» høres jo helt annerledes ut enn «ka ti tjæm du» for eksempel.

Elevene hennes er enige.

– Vi syns det er et vanskelig språk å lære, samtidig er det interessant. Noen ord er vanskelige. Særlig de som er like våre ord, men som betyr noe helt annet på vårt språk, forteller de.

Læreren peker og forklarer for klassen. Hun sier at de som er naturlig utadvendte gjerne snakker raskere fordi de tør å øve seg, men at de som er stille kan være flinkere skriftlig.

Fra storby til ei lita bygd

Ekteparet Andrii Holovin og Aleksandra Golovina jobbet som kokk og barista i Ukraina. I likhet med de fleste andre flyktningene kommer de fra storbyer med rundt en halv million innbyggere.

– Det er stille, men fint her. Vi jobbet mye i hjemlandet. Lange dager. Her har vi tid til å trene, dra på fjellturer eller fiske. Mer tid til å leve føles det som, sier Andrii.

Aleksandra og Andrii liker å utforske naturen i Beiarn.

Ekteparet syns det er godt å være i Norge. De har bil og syns det er fint med nærheten til Bodø.

Savner å være sosiale

Andrii forteller på prøvende engelsk at kona savner familien sin, og å ha flere mennesker rundt seg. De andre flyktningene stemmer i. – Vi føler at vi ikke ser folkene her fordi de bare er hjemme i husene sine.

– Vi savner god kaffe, vi pleier å drikke kaffe gjennom hele dagen i Ukraina, ler gjengen. Og ukrainsk mat, som «væreniki»! Vi har veldig lyst til å lage maten vår til dere i bygda.

Voksenopplæringa holder til i gamle Moldjord skole. Flere av flyktningene er bosatt på Moldjord, og noen på andre steder spredt i kommunen.

Olesia Oleksyus og Maria Levashova i hovedinngangen til skolebygget hvor mange beiarværinger har fått sin opplæring.

Alona Mamedova og Aleksandra Golovina utenfor skolekjøkkenet hvor elevene på Voksenopplæringa gjerne sitter og spiser sammen.

Takknemlige for trygghet

Hele klassen syns det er trygt å være i Beiarn. It`s beautiful nature with the mountains and lakes. En mamma forteller at det føles godt å ha kommet hit med sine to barn.

– Vi er takknemlige for at vi har fått komme hit og får oppleve kulturen deres. Vi har allerede smakt bålkaffe. Vi er ikke så ulike, vi er som europeere flest. Kanskje er vi mer høylytte og viser mer følelser. Vi jobber raskt og effektivt.

De ukrainske flyktningene ønsker å si takk til hele verden som støtter dem så de kan forsvare seg.

– Som folkeslag har vi blitt mer «united» av krigen, vi organiserer oss og vi gjør dette i lag. Med vinteren som kommer blir det store utfordringer, men vi er helt sikre på at vi kommer til å vinne.

Marit Moldjord har fått ansvar for å bosette inntil femti flyktninger i år.

Boligutfordring

Flyktningkonsulent Marit Moldjord forteller at 32 flyktninger har kommet til nå, og fem nye ventes. Vedtaket fra politikken er på femti personer, men det begynner å bli utfordrende å få tak i bolig.

Behovet er der fortsatt, og statsministeren mener vi kan anta 40 000 til landet i år, og arbeidstallet for 2023 er på 30 000 personer.

Marit takker innbyggerne i Beiarn. – De har vært veldig på tilbudssida, både med klær og utstyr, men også med boliger. Det har vært nødvendig og helt avgjørende for kommunen å leie på privatmarkedet siden vi hadde solgt mange av boligene vi disponerte da vi bosatte flyktninger tidligere.

– Og så vil jeg oppfordre alle til å ta dem godt imot. Det er ressurssterke folk som kommer hit nå som veldig gjerne vil jobbe og bidra i samfunnet vårt.