Luke 19: Fjordidyll og tilhørighet

Beretningen til Elisabeth Øines Jørgensen er som tatt ut av en episode av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Kanskje får du lyst til å flytte?

Først må vi ta deg med inn. Gjennom det trange Ferrisundet, hvor det sies at Kongens skatteoppkrevere i sin tid snudde fordi de trodde de var ved veis ende.

De gikk i så fall glipp av både inntekt, og en mektig opplevelse.

Hjem til beiarpuls

Bratte fjellvegger og vegetasjon som klorer seg fast gir ei trolsk stemning. Irrgrønne lier med grender hvor bygningene forteller om levd liv. Om folk som også klora seg fast.

– Det vakre Seglfjellet som ruver mot oss, og naturen som bare tar oss i mot, beskriver Elisabeth Øines Jørgensen.

Hun elsker det enkle livet ute ved fjorden.

Det er en spesiell følelse. Lengselen dit er intens.

– Jeg kjenner det med en gang vi runder mot Agnes og innigjønna fjorden, så kjenner jeg det, det er en sånn lykkefølelse.

Sesongen starter rundt påsketider. – Da har sekkene vært pakka ei god stund allerede. Vi går bare og tripper og venter.

Med båt inn fjorden

Hun skryter av Trond Johansen, han som fører taxibåten, og som har blitt den reddende engelen etter at rutebåten forsvant. – Han er fantastisk. Han kan kjøre fram og tilbake om han øyner muligheten for å holde ei råk åpen, bare så vi skal komme oss dit.

– Han veit hvor mye det betyr for oss. Hvordan vi lengter dit.

Det er ikke lenger noen som bor heilårig ute ved Ytre Beiarn. Først når våren kommer, og naturen spirer, livner det i husene.

– Da Helge og Tor bodde der så de til husan, og brøyta veien om vinteren. Nå er det ei heilt anna tid enn det var for bare noen få år siden.

– Når våren kommer pakker vi ned hønene og ho tante, og så prekeverer vi dem til Øynes for sommerbeite. Vi drar etter så fort og så ofte vi bare kan. Heldigvis er jeg gift med en mann som også elsker å være der.

– Det hadde jo ikke fungert, om han ikke hadde trivdes der.

Sikra to nye sesonger

Elisabeth forteller at taxibåten går annen hver helg fra påsketider til oktober, og med ekstra avganger på sommeren.

– To nye sesonger er signert for videreføring av taxibåten. Vi takker Beiarn kommune og Trond Johansen for det gode samarbeidet, sier hun.

Informasjon om taxibåten finner du på Velforeninga si egen nettside:

All fritid i Beiarn

Elisabeth er ikke oppvokst ved Øynes, men hun sier at det føles sånn likevel. – «Gara» er heimplassen til ho mamma, de var syv søsken, og han bestefar dreiv båt- og postekspedisjon der.

Da Elisabeth var lita jente, var det fullt hus hver sommer. – Vi fiska ute i fjorden, og spiste potet til.

– Vi var 13-14 til bords hver eneste dag, og det var ingen problem, det var sånn det var.

Nå holder hun og familien til i det gamle skolehuset. Elisabeth skifta til og med jobb slik at hun skulle ha fri i helger, og komme seg til fjorden så ofte som mulig.

– Det er noe med når du bor så nært naturen og bruker av både nysgjerrighet og utforskertrang, og er fysisk aktiv ute på landet kontra det å bo i en by.

– Det er da du får tid til å kjenne på hvor godt man har det.

Hennes egne unger har fått samme oppvekst. – Med tre små unger kan du tenke deg hvor mye bagasje det ble, og du måtte planlegge godt for du ville ikke gå tom for bleier der ute, men det var likevel et enklere liv. Mer ro. Ungene har storkosa seg.

Og nå når de er voksne så er de så takknemlige for at vi har gitt dem dette.

Julian, sønnen til Elisabeth spiller i bandet JOY, og har skrevet sang om følelsen av å komme hjem. – Da de begynte å bli store, og den første ungen ville være i byen heller enn å bli med oss, det var fortvilende. Men så begynte vi å få mer erfaring, og så at det gikk over. Nå kommer de jo til påske og i helger, har med seg kjærestene og trives der ute. Det er godt.

– Vi bruker hele Beiarn til stadighet, er der inne og handler, besøker stavkirka, kjøper geitost eller er innom bruktbutikken. Vi er veldig glad i bygda. Laftehytta besøker vi hvert år.

Vokser fram et lite samfunn

Med våren kommer de første på plass. – Det kommer folk fra Vestlandet, Toten, fra nord og sør, og til og med fra Trollhättan i Sverige, ja, fra flere steder.

De som hører til der ute kryper inn i gamle gårdsbruk eller nyere hytter. – Noen er der på sommerferie, mens enkelte pensjonister kommer når båtskyssen starter og er der hele sesongen. Mange av oss forsøker å være der så lenge vi kan.

Det er et lite samfunn som vokser fram.

– Vi har det veldig trivelig i lag. Det er et godt fellesskap som hjelper hverandre når det trengs. Vi er mye ute, treffes nede ved «Skjæret» til felles grilling, spiller gitar og synger.

Det enkle livet, og nærheten til hverandre gir en unik tilhørighet. – Vi deler jo den samme veien. Sitter noen ute på trappa så stikker vi innom og drikker kaffe.

Ei velforening for felles interesser

– Vi jobber i lag for trivsel og felles interesser i grenda, som fremkommelighet og tilknytning til fastlandet, vedlikehold av ungdomshuset, kaihusan og veien vår.

Det lille samfunnet som blomstrer opp på sommerhalvåret. – Da er vi plutselig bortimot hundre personer som er på land der i høysesongen.

Da gjennomfører de dugnader, og har årsmøte i foreninga. Smalahove, potetkjuke-fest, påskefeiring. Til og med ei julefeiring har Elisabeth fått med seg der ute.

Kulturvandring

Kulturvandring med Trond Johansen ble organisert i juni i år. Det var for at andre kunne bli bedre kjent med Ytre Beiarn. – Vi hadde lyst til å invitere flere med til grenda vår, for det er mange som ikke veit så mye om oss.

Trond guidet fra Evjen med taxibåten, og fortalte historiene etter hvert som de bevegde seg innover. – Han tok dem i land på Øynes, vi vandra og fikk se gammelbutikken, skol`huset og hadde kaffestopp på ungdomshuset.

Turen gikk videre til Nordland, og innover til Sandvika med besøk hos familien Solstad, som tidligere har mottatt kulturvernpris for bevaring av gården.

– Vi fikk fulltallig påmelding på kulturvandringa, og har lyst til å gjøre dette igjen.

– Og du skulle vært der da vi feira 17. mai! Vi hadde til og med korpset i Beiarn, Tempo, der. Vi var masse folk som gikk i tog med bunad, og med korpset som spilte var det bare en heilt fantastisk opplevelse.

Sosialt samlingssted

Ungdomshuset er et viktig samlingspunkt for grenda. Her foregår alt fra møter til potetskrelling og flatbrødbakst. De leier det ut til både bryllup og andre arrangement. – Snekkeren som skifta ut kjøkkenet her, kom inn og utbrøt at «åj, her sitter det mye sang og musikk i veggene».

Elisabeth kan bekrefte dette. – Ja, vi har skikkelig trivelige fester for alle som er her, ung og gammel.

Elgfesten er et høydepunkt, og arrangeres av velforeninga med kjøtt fra jegerne. De pleier å være rundt 70 deltakere. – Men på det meste var vi over hundre.

Det var så fullt, vi måtte nesten danse på tur.

– Det som oppleves unikt med samfunnet vårt er at alle aldre er samla og i lag. Alle er med. Ungene bidrar på dugnad, sager ved, rydder. De eldre lærer oss alt fra å danse gammeldans til å reparere på husan.

Det gode liv

For Elisabeth Øines Jørgensen gir det mye å få komme til Ytre Beiarn. Hun forteller at da barna var små pleide de hoppe i land, og så sa hun:

«Hysj, hysj. Hør dåkker? Hør på stillheita.»

Det er noe de voksne barna minnes med glede i dag. – Det er den der godfølelsen av å komme dit ut. Leve på landet. Være nært naturen. Det er det enkle liv, men det er så godt. 

Det gir frihet og ro, det er en sann glede.

– Vi er veldig mange som bare vil være der lengst mulig, men så har du den forpliktelsen som drar deg tilbake til der du bor, med alt det praktiske rundt oss.

Lederen for velforeninga peker på at en må ha noe å leve av i dag. – Men det er en drøm, ja, det vil jeg absolutt si, å få bo der ute, i alle fall i sesongen.

Vintersesong

Etter at mobilmastene kom opp har de god 4G-dekning. – Det er jo både óg. Det var deilig da vi måtte sette mobilen i kjøkkenvinduet og stå der for å prate. Samtidig er det ei langt større trygghet nå. Om noe skulle skje.

Fremkommelighet er også en bøyg. Etter at rutebåten ble lagt ned er det vanskelig å komme seg dit på vinteren.

– Så kan det være at isen er åpen, og du kommer deg inn med egen båt, men så fryser isen til igjen over natta.

Elisabeth sier også at det føles mindre trygt når det ikke lenger bor noen der om vinteren. – Før var jo veien brøyta, men nå kan det være at du må kave deg gjennom snøen, og så må du grave fram husdøra for å komme deg inn. Været gir jo flere utfordringer.

– Men det er noe med det der enkle livet.

Vi har flere velforeninger i bygda. I dagens luke ønsket vi å fremheve Ytre Beiarn Vel. De gjør mye trivelig i lag, og vi er fascinert over denne geografiske delen av kommunen vår, hvor beiarpulsen er sterk.

Vil du vite mer om hva som menes med Ytre Beiarn? Da kan du lese her.

Det var ei trivelig tid

Nettsida til Ytre Beiarn Velforening er fornøyelig lesing for de som interesserer seg for historie. Her er et utdrag fra ei slik fortelling:

Alma Sandvik ble født på Øynes i 1898, men vokste opp på gården Nordland etter at hun som 5-åring ble foreldreløs. 

På Øynes hadde vi en plass der vi brukte å samles med leka og spell. Det vaks ei stor bjørk der, og henne kalte vi for “Alles mor”. Grunnen til det var nok at vi krau under denne bjørka når det tok til å regne. Men de som åtte denne plassen såg nok med ublide auga på at vi trakka ned graset, for en dag så var treet nedhøgd. Då vi ifrå Nordland var på veg utover, så møtte vi gluntan frå Øynes som lurte på om vi, hadde lommetørkle med. Nei, meinte vi, vi var då ikkje forkjølt så vi trengte lommetørkle. Nei, svarte de, men de har saga ned “Alles mor”, og då trur eg vi fekk bruk for nokke å tørke augan med, nokken kvar.

Les mer her.

Om adventskalenderen

Vil du vinne årets konkurranse? Adventskalender 2022 er feiring av Frivillighetens år, og et ønske om å vise fram de flotte frivillige vi har i bygda. Hver luke er også del av en trivelig førjulskonkurranse.

I luke 19 finner du bokstaven A.
Samle alle bokstavene og sett sammen til ei setning. Send svaret til ebj@beiarn.kommune.no eller via Beiarpuls på FB / Instagram. Hovedpremien er et gavekort på 800 kroner fra Spisskammerset, andre og tredje premie er et gavekort på 500 kroner hos Filialen og hos Kroa.

Lykke til, og god adventstid!