Luke 8 med beiarpuls er stavkirka

Med tømmer fra egen skog og et postkort som arbeidstegning bygde pensjonisten Magnus Stensland ei stavkirke i miniatyr.

Mannen er like imponerende som byggverket.

– Jeg har alltid vært interessert i stavkirker, alltid syntes at de var så fine. Jeg så det vel i et ukeblad som guttunge eller noe. Det er jo veldig lenge siden, jeg blir nitti år neste sommer, sier Magnus Stensland.

Drømmen om å bygge stavkirke

– Jeg hadde familie i Stavanger som jeg kjørte på besøk til fra Beiarn med bil. Da jeg var framme på Gol i Hallingdal, hvor originalen står, kjøpte jeg et postkort med meg hjem.

Det var da drømmen om å bygge ei stavkirke selv virkelig ble tent.

– Jeg spekulerte på det ei stund. Til slutt kom jeg fram til at jeg måtte bestemme meg før jeg ble for gammel ellers ville det ikke bli gjort så da bestemte jeg meg for å bygge ei stavkirke.

Det var i 2005. Da var Magnus Stensland 72 år.

Tømmer fra egen skog

– Jeg fór opp i skogen om vinteren og dro ned tømmer for handmakt. Så fikk jeg saga opp til bord og planker og røysverk. Noe røysverk brukte jeg runde stokker til, og noe fikk jeg saga til plank.

Han forteller om 11.000 takspon.

– Ja, de kaller det takspon, men det er jo bord som er saga opp, cirka tredve centimeter lang og ti centimeter brei, som jeg bruka til taktekke. Alle de bordfjølene har jeg smurt inn med tjære, én gang før de kom på taket og så flere ganger etterpå, sier stavkirkebyggeren.

Rundstokker

– Jeg hadde støypt ei plate på marka, og så begynte jeg å røyse opp sånne rundstokker, det var de første jeg røyste opp.

– De er fem meter lange, så jeg røyste opp med en gråtasstraktor og ei talje før jeg fikk avstiva dem.

Ferdigstillelse

– Så fortsatte jeg arbeidet da, og på sommeren 2007 stod ho heilt ferdig. Det var egentlig ikke meningen at jeg skulle innreie kirka, men jeg fikk så mye påskudd fra naboer og rundt omkring om at jeg måtte innreie så da ble det nå til at jeg gjorde det også, med panel på innsida og sånt.

100 år gamle benker

– Han Knut Leithe tipsa meg om benker i Rønvik kapell som skulle destrueres, og så sa jeg at de var jeg veldig interessert i. Da tok han fem benker med og kjørte dem hjem til meg.

Benkene var 2.70 lang. – Jeg kappa dem i to, og så kappa jeg bort et stykke på vel femti centimeter eller noe sånt, og så laga jeg gavler til dem.

Det ble til ti benker i den lille stavkirka. – Jeg har blitt fortalt at de var over 100 år allerede, og nå er det også mange som har sittet i benkene etter at de kom hit til Savjord, forteller han.

Innvendig historie

To lamper henger inne i kirka. Begge kan Magnus fortelle detaljert om.

– En gang i tida fikk jeg i oppdrag å restaurere det som i sin tid kaltes «Losjehuset» her i bygda. Der fant jeg ei lysekrone, ho lå slengt der oppå mørkloftet. Kuppelen var knust og noe av armene også, de var av støypjern.

Multikunstneren Magnus så monn i det som var ødelagt. Det har han ofte gjort.

Gjenbruk

Han fikk overta lampa. – Jeg tok ho med heim og sveiste sammen delene av støypjern, og fikk tak i ny kuppel fra Glassmagasinet i Bodø. Nå henger ho i kirka.

Det gjør også ei lampe av tre.

– Ja, det er ei til lampe der, ei krone. Den kjøpte jeg på femtitallet. Det kaltes for Bodø Auksjonsforretning da. Den hengte der inne, og jeg ble interessert i den for ho var så fin. Den er av utskåret tre, skjønner du.

Ei stund hengte den hjemme i stua. Deretter på hytta før den ble tatt med ned og hengt opp i kirka. – Jeg fikk den for seksti kroner. Det var en del penger i den tida, forteller han.

Dronningbesøk

Etter at kirka stod ferdig har mange vært på besøk. Noen husker han spesielt godt. – Jeg var hjemme, og plutselig så jeg Inge Strand kom gående mot huset.

– Han pekka på døra, og sa at jeg måtte komme til stavkirka for der var det noen kjente personer som ville treffe meg.

Da Magnus kom fram så han flere kjente fjes, men han skjønte ikke hva som skjedde.

– Ho Lillian stod der, han Asbjørn, og flere andre, men ingen sa noe, så da jeg gikk inn i kirka, og så at det stod masse folk der også.

Han var i ferd med å få en stor overraskelse.

Da jeg gikk lenger inn oppdaga jeg at selveste dronninga stod inne i alterringen.

Magnus gikk fram, hilste og tok ho i handa. – Det var et uforglemmelig øyeblikk, joda, det var det.

Han fortalte om hvordan det hadde gått til med bygginga, og hvordan han hadde laga forskjellige ting.

– Ho var imponert, sa ho.

«Mannen din»

Så gikk de videre til våpenhuset. Dronningen og Magnus. – Der hadde jeg brosjyrer om kirka liggende. Hun tok et av dem, men da sa jeg at du må jo ta flere med deg så «mannj dinj» får se. Jeg skulle jo sagt Hans Majestet Kongen selvfølgelig, men så sa jeg bare «mannj dinj».

Magnus Stensland ler godt av minnet.

Takkebrev på veggen

Den royale historien endte heller ikke der. – Jeg hadde fått laga et krus av kirka. Det tenkte jeg etterpå at jeg burde ha gitt henne, men det glømte jeg jo av. Så noen dager derpå tenkte jeg at jeg kunne jo sende henne et krus, og så pakka jeg det inn og sendte i posten.

Til Dronning Sonja, Slottet, Oslo.

– Etter ei stund fikk jeg brev tilbake hvor de takka for gaven. Det var nok ikke ho sjøl som hadde skrevet, men det stod det kongelige slott.

– Det har jeg ramma inn og hengt opp, det var fint å få.

15.000 besøkende

Besøksboka som ligger i kirka forteller litt om hvor mange som har vært innom. – Ja, jeg talte opp for noen år siden, og nå regner jeg med at det er nærmere 15.000 som har skrevet seg inn, og så er det jo mange som ikke skriver navnet sitt.

Magnus er veldig takknemlig for at andre finner glede i byggverket.

Femten brudepar

Det har vært femten vielser i kirka, og den eldste som har gifta seg der var nitti år. – Jeg tror jeg har vært der under alle vielsene, ja, og har bilde av nesten alle brudeparene, forteller Magnus.

– Den første som gifta seg der var Kjell Selfors, som gifta seg med ho Randi.

Kjell fortalte Magnus om grunnen til at han skulle gifte seg i stavkirka på Savjord. – Det var fordi en nyttårsaften jeg ringte med kirkeklokkene så hadde han hørt det til Selfors, og da bestemte han seg for at når han skulle gifte seg så var det i stavkirka.

– De kom kjørende opp her med hest og gigg, sånn gammeldags som de satt i før i tida med to hjul.

Det ble en minneverdig opplevelse for kirkebyggeren Magnus Stensland.

Kunne ikke gi seg halvveis

Mange har nok lyst og mot. Magnus hadde også vilje. – Jeg spekulerte på det underveis da jeg holdt på med bygginga, men jeg sa til meg selv at jeg må jo fullføre, det gikk ikke an at jeg måtte overgi meg, forteller Magnus Stensland om alt arbeidet han har lagt ned.

– Det har mest bare vært en stor fornøyelse å holde på med, så jeg angrer ikke, sier han.

– Jeg tror nok jeg ville attlét på det om jeg ikke gjorde det, ja.

Han forteller at det tyngste var å dra ned tømmeret i fra skogen. – Jeg eneste jeg har fått hjelp til var å løfte opp tårnet. Det laga jeg på marka på siden av kirka og så fikk jeg det heisa opp med kranbil, men det er kun det jeg har hatt hjelp til, forteller han.

Imponerende hage

Magnus er en alltmuligmann, og har alltid likt å ha noe å «puske med» som han kaller det.

– Alt for mange setter seg ned for tidlig. Jeg går tur hver dag med hunden min, og jeg liker fortsatt å skape forskjellig med hendene mine.

– Jeg er fullt oppegående enda, og veldig takknemlig for det, takknemlig hver dag for at jeg får stå opp og føler meg frisk og kan dra ut og gjøre noe.

Vinterveden til neste år har han hugd nå nylig.

Kreative sysler

– Jeg liker jo å ha noe å puske med enda, og sånn har det vært bestandig. Jeg har vel alltid hatt en hobby utenom det vanlige.

Å lage forskjellige ting er artig, og det trives jeg fortsatt med. Har du sett i hagen min?

Kommunen har fått overta

Magnus Stensland sier at det var mye arbeid å bygge stavkirka, men det er også en del arbeid med vedlikehold. Han har derfor bestemt seg for at kommunen får overta stavkirka.

– Jeg håper at kommunen tar godt vare på henne, det er det jeg er mest interessert i, at ho ikke skal forfalle og at ho kan bli bevart for ettertida, sier han.

Stavkirka er åpen for besøk året rundt. Den er opplyst nå i mørketida, og det er fint å gå inn for ei stille stund. Ta gjerne med pledd for det blir fort litt kaldt.

Velkommen til et imponerende møte med middelalderen i Beiarn.